– Dette året har vært litt «annus horribilis», selv om aktivitetene våre har gått noenlunde normalt. Vi har siden mars kun hatt et vanlig medlemsmøte, med begrenset fremmøte. Det er grunn til å tro at fremmøte, selv om det blir lettelser i C19-tiltakene, blir redusert med 40-50% en god stund fremover. Dette gjør at vi får ikke samme dialog med hverandre, som gjør at det er vanskeligere å ta beslutninger, mer arbeid på noen sentrale ressurspersoner og mye av det som gjør at vi holder på med dette, er borte. Klubbmøter med mange til stede, kjøp/salg/bytting av postkort – og ikke minst postkortprat er «vitaminene» vi trenger for å holde på med dette, noe det har vært lite av i år, sier Magne Botnedal, fungerende leder av Postkortsamlere i Vest.
Hva var vært det mest krevende?
– Det som er mest krevende er koordinering av alle våre aktiviteter. Uten medlemsmøter, vil vi ikke kunne rekruttere nye til de mange rollene vi skal besette. En del av oss har planer om å trappe ned, noe som må utsettes om klubben skal fortsette driften videre. Så fortsetter dette, vil klubben gradvis «dø», da det er for krevende i det lange løpet å gjøre så mye arbeid, når den gøye delen, det vil si klubbmøtene, har blitt redusert til et enkelt møte i hele 2020. Snittalderen for medlemmene er rundt 68, så vi har mange som er i «risikosonen», så det blir vanskelig å komme tilbake til normal drift igjen.
Har dere likevel erfart noe i 2020 som har vært positivt?
– Ja, det har vi helt klart. Klubben har hatt gleden av å være med på Jubileumsby-fotokonkurransen i samarbeid med Amatørkulturrådet, Bekkalokket fotoklubb, visitBergen og Bergen Sentrum. Vi har hatt en sentral rolle i dette, og har hatt stor glede av å se de mange flotte bildene som kom inn. Over 3000 bilder med fire superflotte vinnere og vi har sørget for at bildene er blitt til postkort. Det har vært veldig mye arbeid, men utrolig artig å være med på.
Les mer om Jubileumsby-fotokonkurransen HER
Hva blir det viktigste for dere for å komme tilbake til «normalen» i 2021?
– Det viktigste er helt klart å komme i gang med medlemsmøtene igjen, selv om dette blir en stor utfordring. Vi følger alle restriksjoner, men forventer redusert fremmøte, så dette blir krevende. Det som kan bli løsningen, er at flere av byens samlerklubber, for eksempel at frimerkesamlere, myntsamlere og postkortsamlere går sammen for å ha felles medlemsmøter. Alle disse klubbene sliter med det samme som oss, så det kan være en farbar vei for å få til møter med nok deltagere fremover.
Hvordan vil Alrek Historielag oppsummere 2020?
– Historielaget hadde store planer for jubileumsåret 2020. Vi skulle feire Bergens 950-årsjubileum. Vi skulle invitere til 10 temakvelder på Statsarkivet. Det ble med de to første. Fra mars har vi jobbet med å ta opp flere av de foredragene vi hadde planlagt og et par andre interessante tema. Disse ble lagt ut på Facebooksiden vår, og der kan man fremdeles finne dem. Søk opp Alrek Historielag, forteller Edvin Bratli i Alrek Historielag som har Årstadvollen/Svartediket som «sitt» geografiske område.
Hva har vært det mest krevende?
– Det var selvsagt frustrerende at vi ikke kunne samle folk. Det er jo det som er kjekt! Å være sammen, høre et foredrag og prate om dette etterpå over en kopp kaffe eller noe godt. Bli kjent med noen nye fjes.
Har dere likevel erfart noe i 2020 som har vært positivt?
– Vi ble begeistret over den fantastiske oppslutningen vi fikk på de to foredragene vi hadde i lokalene til Statsarkivet. Det var sprengfullt og god stemning. Det inspirerer til gjentakelse så snart muligheten er der. Det andre er de hyggelige timene vi har hatt under opptak av foredrag, som vi har lagt ut på nettet. Vi kan trygt si at vi har holdt motet oppe i Alrek Historielag. Eller egentlig burde vi si i styret.
Hva blir det viktigste for dere for å komme tilbake til «normalen» i 2021?
– Vi kommer med nye temakvelder med gode foredragsholdere når det blir mulig. Før den tid vil vi kunne presentere nye foredrag på nett. Vi har planer og avtaler på plass.
Under kan du hvordan Alrek Historielag digitaliserte foredraget «Maktovertakelsen» som skulle vært presentert på Statsarkivet i mai.
2020 var danseåret som forsvant…
– Nesten ingen muligheter for å øve, ingen kurs fikk vi gjennomført og flere store arrangementer som Kulturnatt og Dansens Dag, ble avlyst, sier Karianne Ramstad i Zamila Orientalsk Dans.
Hva var vært det mest krevende?
– Vi har knapt nok fått treffes og danset sammen. Når alt blir stille, betaler medlemmene heller ikke medlemsavgift. Medlemstallet vårt er drastisk redusert i år. Heldigvis leier vi øvingslokaler i et studio, og da dette ble stengt, så vi har heller ikke hatt store utgifter.
Har dere likevel erfart noe i 2020 som har vært positivt?
– Det var kjekt å få være med på Amatørkulturrådets Parksøndager i Gamle Bergen i sommer. Ellers har vi hatt en gledelig babyboom blant instruktører/dansere i år. Det er jo alltid hyggelig.
Noen av danserne har meldt seg på online-kurs med både norske og utenlandske instruktører. Dette har gitt muligheter for å lære av proffe instruktører som en ellers ikke hadde kunne vært elev hos.
Hva blir det viktigste for dere for å komme tilbake til «normalen» i 2021?
– Det viktigste vil være å få danse sammen igjen. Samt å få mulighet til å hente inn utenbys og internasjonale instruktører for helgekurs.
Hvordan vil 100-års jubilanten Loddefjord Sangforening oppsummere 2020?
– Vilje og evne til å holde aktivitet gjennom korona-pandemien, endring og omstilling. Vårt siste håp uansett øving/synging ellers, var en utstilling på Vannkanten i slutten av november, om korets 100-årige historie – det måtte da bli mulig – med alle smitteregler ivaretatt, men i siste liten måtte også det legges på vent, sier Kirsten Furheim i Loddefjord Sangforening.
Hva har vært det mest krevende?
– Å ikke kunne møtes på korøving, seminar, jubileumskonsert og jubileumsutstilling på grunn av korona. Det å være i kor er å være en del av et fellesskap, musikalsk og sosialt. Korsang er en interaksjon der og da, dynamikk mellom sangere, dirigent, musikere og tilhørere. Det å miste denne konkrete tilstedeværelsen gjør noe med oss alle.
Har dere likevel erfart noe i 2020 som har vært positivt?
Det har vært en positiv holdning fra og med mars, da våre kormedlemmer fra 36 år til 91 år og dirigent har vist evne til å dra lasset sammen. Vi har hatt korøvinger når og slik vi har kunnet, og tilpasset oss etter hvert som retningslinjer endret seg.
100-åringen har vist en utrolig evne til å tilegne seg ny digital kompetanse, vi har hatt ulike kor-øvinger på zoom, fordelt på enkeltstemmer, eller flere grupper sammen. Vi har målt opp i lokalet til ulike kohorter for en liten gruppe, kombinert med zoom-øving, og vi har hatt 2-delt kor øving. Der har vært mange ulike kor-oppsett/oppstillinger, men med navnelapper, og faste plasser under hver øving. Vi har vært trassig optimistiske, og har hatt aktivitet i hele perioden. Alle har tatt ansvar, og forholdt seg til smittevernregler.
– Vi har sett viktigheten av kontinuerlige styremøter fysisk samlet, eller på zoom, og møter i jubileumskomite – dette for å kunne ha kontinuitet i planene og omstillingene.
Hva blir det viktigste for dere for å komme tilbake til «normalen» i 2021?
– At det åpnes opp for korøving. At det legges til rette for øving og konserter. Det å kunne møtes fysisk, for å kunne synge sammen, spre glede for og med hverandre, er viktig, på flere plan. I 2021 ønsker vi også nye korister velkommen, som kan være med den aktive og spreke 100-åringen videre, og vi håper at yngre og særlig menn vil bli med oss.
2020 har i beste fall har det vært et svært annerledes år for alle i amatørkulturen. For noen et Annus horribilis som har tæret kraftig på aktivitet, økonomi og skapt stor usikkerhet og frustrasjon. Også i korpsbevegelsen har det vært vanskelige tider:
– 2020 har vært et utfordrende år. Nedstengingen fra 12 mars 2020 skjedde bare 14 dager før Norgesmesterskapet for janitsjarkorps som vi hadde jobbet og øvd mye til. Men vi har holdt motet oppe og fokusert på hva som er mulig å få til. Vi har heldigvis takket være vår privatdrevne kulturarena kunnet øve hele tiden når det har vært lov til å øve i motsetning til de mange som øver i kommunale bygg som har vært utestengt store deler av året. Derfor klarte vi å gjennomføre vårsesongen noenlunde oppegående med å være Bykorpset med stor B for Bergen den 17. mai om morgenen. Vi klarte også en fin sommerkonsert på Torgallmenningen.
Høsten har også vært på og av. Vi øver og øver når det er lov, for så å bli begrenset, øve litt mer igjen noen uker og dager. De siste ukene har vært ekstra tunge når vi nok en gang har måtte stenge ned, denne gang fordi det er forbudt å møtes. Men jeg tror ikke det er noen eller særlig mange som har blitt smittet på korpsøvelser i denne pandemien, sier Morten Vik-Johnsen, styreleder i Lungegaardens Musikkorps.
– Det meste krevende er å ikke kunne planlegge. Vi prøver etter beste evne å se langt frem planlegge konserter og arrangementer for så å måtte avlyse disse gang på gang fordi det strammet til akkurat på det tidspunktet vi skulle hatt konsert eller arrangement. Vi har store og gode lokaliteter, der den nasjonale smitteveilederen for musikkøvelser overholdes og det er ikke fremkommet noen kjente tilfeller av at smitte har skjedd på korpsøvelser eller konserter. Usikkerheten rundt det hele gjør at enkeltmedlemmer blir engstelige og trekker seg tilbake.
Har dere opplevd eller lært noe positivt i annus horribilis 2020?
– Vi har lært at vi står sammen når det gjelder og det positive er at uansett hvor gale det er, så prøver vi å holde hjulene i gang så sant det er lovlig. Det er utrolig viktig å ha noen sosiale møtepunkt. Vi opplever virkelig at vi er savnet av vårt publikum og byens befolkning. Det er en god trøst i disse dager.
Hva blir det viktigste for å komme tilbake til «normalen» i 2021?
– Å planlegge for noe i 2021 er også vanskelig. Neste års Norgesmesterskap er allerede avlyst så da må vi bare fokusere på hva vi kan gjøre av gode prosjekter for oss selv som er både musikalsk utviklende og motiverende for våre medlemmer og vårt publikum. Vi må ut til folket når dette er over. Skape glede med god musikk til byens befolkning.
Akkurat i disse dager ser vi frem til årets kanskje viktigste oppdrag for oss. Det er julaftenspillingen for beboerne på Hospitalet Betanien. Her har vi julekonsert for beboerne i storsalen deres hver julaften kl. 12. Det er en tradisjon Lungegaardens Musikkorps har gjort hver eneste julaften siden 1938. I år kan det bli vanskelig å få lov å komme inn på sykehjemmet for å spille, men spille skal vi om vi så må stå utenfor å spille julesanger i snøstorm. Et virus stopper ikke en 82-årig tradisjon for oss!